Veien til hund....

Vi er en familie på fem, Madeleine, Mathias, Mathea, Tore, og jeg som er Bente. Vi skal få et nytt familiemedlem! Vi skal bli en familie med hund! Og vi gleder oss masse! Det har vært en lang prosess, fra vi faktisk var ganske bestemt på at vi IKKE skulle ha, og til der vi er nå....! Jeg har lyst til å bruke noe av ventetiden på å skrive om prosessen fram til nå, og hva som skjer videre framover. Det er jo spennende, da :)

Madeleine og Mathias er snart 18 og 17 år, de har egentlig aldri ytret ønske om hund, ikke engang da de var yngre. Mathea derimot er dr  Dyregod i denne familien... hun er et godt stykke over gjennomsnittlig interessert i dyr, og hun elsker hunder!

Vi har da vært igjennom en liten andel av smådyr, gnagere....! Det har ikke vært min "greie" egentlig, jeg syns ikke det er lett med dyr man ikke føler man får kontakt med liksom...! Gnagere er jeg egentlig litt redd for også, de er så kjappe og jeg er redd de skal bite meg hele tiden!

Men så fikk vi Mio sommeren 2009. Mio-gutten vår!  Vi elsket han alle sammen med en gang. Ikke visste vi hvor koselig det skulle være å ha katt i huset. Han var jo perfekt for oss, herlig personlighet, verdens vakreste, snilleste, kosete, og med myyyyk, deilig pels!

Vi startet prosessen med å få valp og tenkte at Mio er en katt som helt sikkert vil passe fint med en liten hund, Mio vil bare overse helt en ny liten tass som prøver å ta plass, og vi snakket mye om hvor morsomt det skal bli å se Mio ta imot valpen...

Og så forvant Mio.... en fin sommerdag nå i 2011. Han filgte etter Mathea og meg til bussholdeplassen, og kom ikke tilbake.... det var bare et par hundre meter fra huset vårt. Vi fant han tre dager senere, da Tore gikk for å lete. mio lå i e grøft, det så ut som han bare sov... Uten ytre skader. Vi vet altså ikke hva som skjedde med han. Men det var så fryktelig trist. Han er begravet i hagen, og det står alltid en blomst på graven hans. Vi tenker masse på han og savner han veldig! Jeg tenker at det var enda godt at vi hadde satt igang prosessen mot hund FØR dette skjedde med Mio. For det hadde føltes feil å sette igang med det etterpå, da hadde det blitt som en "erstatning", og det var det aldri ment som...!!

Midt oppi all sorgen etter pusegutten vår var det faktisk en trøst at vi nå har noe å se fram til... Mathea tok tapet tyngst, så for henne har det vært godt å kunne se fram til å få hund, og begynne forberedelsene!

For det er mye å forberede. Og vi som familie har aldri hatt hund før. Både Tore og jeg er oppvokst med hund, men hadde jo ikke noe spesielt ansvar den gang, så dette er jo helt ennerledes... Men det er bra å være forberedt, da kan vi ta imot det nye familiemedlemmet på en god måte, for vi vil jo ha en trygg hund og er avhengig av en god start  :)

Dette er første blogginnlegget, det blir flere, feks hvordan vi fant akkurat rasen som vi tenkte ville passe for oss, opprette kontakt med oppdretter osv. Men uansett, rasen vi har valgt, er

Coton de Tulear